EN GRUNN INNFØRING I ØDELEGGELSENS POTENSIALE
av Sofie B. Ringstad (2021)
Vi er i byen som for et par-tre generasjoner siden lå i ruiner, hvor det opp av askene vokste en høyst levende kunstscene med omgjorte industribygg og oppsiktsvekkende velkledde utstillingsverter. Et av disse stedene er samtidskunstsenteret KINDL, hvor man over kanten på en medisinsk FFP2-maske i disse dager kan oppleve gruppevisningen Ende Neu. Utstillingen tematiserer ifølge kuratorene Magdalena Mai og Manuel Kirsch ødeleggelsens potensiale, og hvordan destruksjon i kunst og filosofi ikke bare symboliserer det apokalyptiske, men også nytt liv.
Utstillingen, som favner 21 arbeid i forskjellige uttrykk, åpnes av Michael Sailstorfer drøyt 8:33 minutter lange slow-motion-video Tränen (Tårer) fra 2015. Verket viser oss to tonn tunge tåreformede knusekuler, som gjentakende slippes fra tre kraner på et hus til det er jevnet med jorden. Ettersom kranene er utenfor billedkanten og kjettingen som forbinder dem med loddene må være redigert bort, blir videoen både poetisk og uventet spennende, der tårene med ubønnhørlig grundighet destruerer bygningen. Ved hjelp av hodetelefoner kommer også knasene med, over et kontentum av hvit støy fra Tysklands landlige strøk. Det fungerer svært godt.
![Katja Aufleger, NEWTON’S CRADLE, 2013 / 2020. Photo by Jens Ziehe, 2021.]()
Katja Aufleger, NEWTON’S CRADLE, 2013/2020.
Photo by Jens Ziehe, 2021. Brukt med KINDLs tillatelse.
Midt i neste rom henger Katja Auflegers NEWTON’S CRADLE (2013/2020), inspirert av innretningene med samme navn, hvor man slipper en kule i enden av en rekke av fem og utløser en tilsynelatende evig bevegelse. Men de tre store glasskulene som henger tungt fra taket her, inneholder svovelsyre, salpetersyre og glyserin: Det velkjente slippet av en kule mot en annen vil altså utløse en eksplosjon. Aufleger – godt hjulpet av en nervøs vakt i nærheten av verket – skaper slik en pirrende spenning i rommet, samtidig som en vifte av scenarier som utspiller seg i betrakterens hode. Sidestilt med blant annet Nicola Simorìs prangende, bearbeidede barokkmalerier i samme rom, erkjenner jeg at ødeleggelse isolert sett er ikke spesielt interessant, selv under god belysning i hvitmalte, kvadratiske rom. Her er det antydningens kunst (sic) som gjelder.
Utstillingens høydepunkt i påfølgende rom, tre verk av Bastian Hoffmann, er likevel alt annet enn subtile. Først ut er den tittelløse, flere meter lange installasjonen fra 2014, hvor en murvegg bøyer seg 90 grader fra sitt stående utgangpunkt og kulminerer med den ene endeveggen flatt mot gulvet. Jeg kjenner en barnlig glede over verkets utforming, som krever at hele kroppen må med for å oppleve det, og frydes over Hoffmanns fordreining av og nærmest raljering med materialet sitt. En tilsvarende materialnær lekenhet er å spore i hans Sheet of paper – Shoes (2019), et besnærende lite verk av pent innrammet svart papir laget av sko, som trekker fine linjer til Ende Neus tematikk.
Ukonvensjonell papirproduksjon går igjen i Hoffmanns 5:52 minutter lange videoverk how to turn your workplace into a sheet of paper fra 2018. Her demonstrerer han i beste tidlig-YouTube-stil hvordan man – som tittelen tilsier – lager papir av ens arbeidssted. Videoen er tilsynelatende filmet i kunstnerens noe uegnede studio eller hjem, hvilket underbygger Hoffmanns tilsiktede amatøruttrykk, og med praktisk, til tider komisk, tørrhet, illustrerer han absurditeten av informasjonssamfunnet hvor alle kan være ”ekspert”. Innholdsmessig gjør han gjør lurt i å ikke ta opp konkurransen med raritetene i internettets ytterkanter; verket fremstår heller som et dypt personlig påfunn, og gjør at jeg blir nysgjerrig på mer.
Sveitsiske Caterina Gobbi setter punktum i utstillingens tredje og siste rom med lydinstallasjonen Monuments to a melting voice or the story of a lover that turned in to a flower (2020/21). Verket består av to ranke søyler av orgelaktige metallrør, som står parallelt med en meters mellomrom foran et luftig vindu. Søylene forbindes av kabler, og ut kommer et hul, vakker lydcollage av feltopptak fra den smeltende Mont Blanc-isbreen. Gobbis monument trekker meg inn og byr på et takknemlig pusterom etter den foregående skoleringen i destruering.
Det er likevel noe som skurrer. For selv om man kan si at Ende Neu har forfriskende få tidsriktige, økologiorienterte verk, mistenker jeg at kuratorene har unngått å fordype seg i miljøødeleggelser fordi akkurat denne krisens potensiale er så uhåndgripelig. Men da det er nettopp i de alvorligste ødeleggelser at de virkelig visjonære snuoperasjonene kan skje, går Mai og Kirsch glipp av en mulighet til å tematisere det mest grunnleggende, menneskelige håpet vi har: At krisen vi står i skal vise seg å bringe en ny, bedre virkelighet. Istedenfor har de redusert miljøkrisen til en fotnote, og i ensom majestet fremstår derfor Gobbis lydsøyler i overkant enkle og estetiserende; de har for mye vekt å bære alene.
Heisen er den naturlige veien inn og ut av lokalene, så mot slutten får jeg et derfor gjenhør med utstillingens eneste rene lydverk, det timelange Best of Humming (2013) av Soshi Matsunobe, hvor kunstneren lettsindig nynner til heisens passasjerer over høyttaleranlegget. Akkurat hvordan dette relaterer seg til Ende Neus tematikk er uklart, men undertegnede har valgt å tolke det dithen at verket ødelegger heisens trykkende grunnstemning, og dermed utløser et nytt potensiale for interaksjon blant dem som benytter seg av den. Hvem vet: Kanskje er det nettopp slik, ufrivillig tett med samme skjebne, at vi sammen kan reise oss fra menneskeskapt aske – slik berlinerne har klart minst én gang tidligere.
av Sofie B. Ringstad (2021)
Vi er i byen som for et par-tre generasjoner siden lå i ruiner, hvor det opp av askene vokste en høyst levende kunstscene med omgjorte industribygg og oppsiktsvekkende velkledde utstillingsverter. Et av disse stedene er samtidskunstsenteret KINDL, hvor man over kanten på en medisinsk FFP2-maske i disse dager kan oppleve gruppevisningen Ende Neu. Utstillingen tematiserer ifølge kuratorene Magdalena Mai og Manuel Kirsch ødeleggelsens potensiale, og hvordan destruksjon i kunst og filosofi ikke bare symboliserer det apokalyptiske, men også nytt liv.
Utstillingen, som favner 21 arbeid i forskjellige uttrykk, åpnes av Michael Sailstorfer drøyt 8:33 minutter lange slow-motion-video Tränen (Tårer) fra 2015. Verket viser oss to tonn tunge tåreformede knusekuler, som gjentakende slippes fra tre kraner på et hus til det er jevnet med jorden. Ettersom kranene er utenfor billedkanten og kjettingen som forbinder dem med loddene må være redigert bort, blir videoen både poetisk og uventet spennende, der tårene med ubønnhørlig grundighet destruerer bygningen. Ved hjelp av hodetelefoner kommer også knasene med, over et kontentum av hvit støy fra Tysklands landlige strøk. Det fungerer svært godt.
Katja Aufleger, NEWTON’S CRADLE, 2013/2020. Photo by Jens Ziehe, 2021. Brukt med KINDLs tillatelse.
Midt i neste rom henger Katja Auflegers NEWTON’S CRADLE (2013/2020), inspirert av innretningene med samme navn, hvor man slipper en kule i enden av en rekke av fem og utløser en tilsynelatende evig bevegelse. Men de tre store glasskulene som henger tungt fra taket her, inneholder svovelsyre, salpetersyre og glyserin: Det velkjente slippet av en kule mot en annen vil altså utløse en eksplosjon. Aufleger – godt hjulpet av en nervøs vakt i nærheten av verket – skaper slik en pirrende spenning i rommet, samtidig som en vifte av scenarier som utspiller seg i betrakterens hode. Sidestilt med blant annet Nicola Simorìs prangende, bearbeidede barokkmalerier i samme rom, erkjenner jeg at ødeleggelse isolert sett er ikke spesielt interessant, selv under god belysning i hvitmalte, kvadratiske rom. Her er det antydningens kunst (sic) som gjelder.
Utstillingens høydepunkt i påfølgende rom, tre verk av Bastian Hoffmann, er likevel alt annet enn subtile. Først ut er den tittelløse, flere meter lange installasjonen fra 2014, hvor en murvegg bøyer seg 90 grader fra sitt stående utgangpunkt og kulminerer med den ene endeveggen flatt mot gulvet. Jeg kjenner en barnlig glede over verkets utforming, som krever at hele kroppen må med for å oppleve det, og frydes over Hoffmanns fordreining av og nærmest raljering med materialet sitt. En tilsvarende materialnær lekenhet er å spore i hans Sheet of paper – Shoes (2019), et besnærende lite verk av pent innrammet svart papir laget av sko, som trekker fine linjer til Ende Neus tematikk.
Ukonvensjonell papirproduksjon går igjen i Hoffmanns 5:52 minutter lange videoverk how to turn your workplace into a sheet of paper fra 2018. Her demonstrerer han i beste tidlig-YouTube-stil hvordan man – som tittelen tilsier – lager papir av ens arbeidssted. Videoen er tilsynelatende filmet i kunstnerens noe uegnede studio eller hjem, hvilket underbygger Hoffmanns tilsiktede amatøruttrykk, og med praktisk, til tider komisk, tørrhet, illustrerer han absurditeten av informasjonssamfunnet hvor alle kan være ”ekspert”. Innholdsmessig gjør han gjør lurt i å ikke ta opp konkurransen med raritetene i internettets ytterkanter; verket fremstår heller som et dypt personlig påfunn, og gjør at jeg blir nysgjerrig på mer.
Sveitsiske Caterina Gobbi setter punktum i utstillingens tredje og siste rom med lydinstallasjonen Monuments to a melting voice or the story of a lover that turned in to a flower (2020/21). Verket består av to ranke søyler av orgelaktige metallrør, som står parallelt med en meters mellomrom foran et luftig vindu. Søylene forbindes av kabler, og ut kommer et hul, vakker lydcollage av feltopptak fra den smeltende Mont Blanc-isbreen. Gobbis monument trekker meg inn og byr på et takknemlig pusterom etter den foregående skoleringen i destruering.
Det er likevel noe som skurrer. For selv om man kan si at Ende Neu har forfriskende få tidsriktige, økologiorienterte verk, mistenker jeg at kuratorene har unngått å fordype seg i miljøødeleggelser fordi akkurat denne krisens potensiale er så uhåndgripelig. Men da det er nettopp i de alvorligste ødeleggelser at de virkelig visjonære snuoperasjonene kan skje, går Mai og Kirsch glipp av en mulighet til å tematisere det mest grunnleggende, menneskelige håpet vi har: At krisen vi står i skal vise seg å bringe en ny, bedre virkelighet. Istedenfor har de redusert miljøkrisen til en fotnote, og i ensom majestet fremstår derfor Gobbis lydsøyler i overkant enkle og estetiserende; de har for mye vekt å bære alene.
Heisen er den naturlige veien inn og ut av lokalene, så mot slutten får jeg et derfor gjenhør med utstillingens eneste rene lydverk, det timelange Best of Humming (2013) av Soshi Matsunobe, hvor kunstneren lettsindig nynner til heisens passasjerer over høyttaleranlegget. Akkurat hvordan dette relaterer seg til Ende Neus tematikk er uklart, men undertegnede har valgt å tolke det dithen at verket ødelegger heisens trykkende grunnstemning, og dermed utløser et nytt potensiale for interaksjon blant dem som benytter seg av den. Hvem vet: Kanskje er det nettopp slik, ufrivillig tett med samme skjebne, at vi sammen kan reise oss fra menneskeskapt aske – slik berlinerne har klart minst én gang tidligere.
Ende Neu
29. august 2021 – 6. februar 2022 | KINDL – Centre for Contemporary Art i Berlin, Tyskland
Med Katja Aufleger, Angela de la Cruz, Caterina Gobbi, Bastian Hoffmann, Soshi Matsunobe, Renaud Regnery, Michael Sailstorfer og Nicola Samorì
Teksten en skrevet i forbindelse med kurs i kunstkritikk ved Norsk Tidsskriftforening, november 2021.
29. august 2021 – 6. februar 2022 | KINDL – Centre for Contemporary Art i Berlin, Tyskland
Med Katja Aufleger, Angela de la Cruz, Caterina Gobbi, Bastian Hoffmann, Soshi Matsunobe, Renaud Regnery, Michael Sailstorfer og Nicola Samorì
Teksten en skrevet i forbindelse med kurs i kunstkritikk ved Norsk Tidsskriftforening, november 2021.